Det ignorerte arktiske folk

eZ0Z7kIDKSIJ4Q19pYgYWgipO_EIyJGu762VZHP7J_zQDet er høyt under taket i festsalen i rødbanken i Tromsø. Og lysekronene som duver under den dekorerte himlingen ser tunge ut. Skulle de løsne fra taket de har hengt fra det siste hundre året, burde man ikke sittet under de.

En som likevel sitter under disse monumentale belysningsanordningene denne småkalde januardagen i Norden Paris, er Mikhail Pogodaev. Han er dog ikke alene, men han skiller seg ut fra den grådresskledde forsamlingen, der han sitter i sin røde drakt sydd under en annen himmel lenger øst.

– Jeg vokste opp i den lille landsbyen Topolinoe, i Jakutsk. Jeg husker fra barndommen og internatskolen, at om det var kaldere enn 65 minusgrader, så trengte vi ikke å gå til skolen. I dag vet jeg at de har satt grensen allerede ved 55 minusgrader. Tidene forandrer seg, og verden blir faktisk varmere, sier han.
Eventyret i nord…

Mikhail er i dag president for Association of World Reindeer Herders (WRH), og stillingen innebærer at han har hele verden som sin arbeidsplass. Nå er han i Tromsø på Arctic Frontiers. Selve konferansen avholdes på universitetet, men som en side-event har næringslivet samlet seg i Sparebankens festsal.

– Vi kan ikke sitte nede i Stavanger og fjernstyre dette olje-eventyret som nå utspiller seg i nord, derfor har vi opprettet et eget Tromsøkontor…”, sies det fra talerstolen i festsalen.

For det er visst i nord det skjer. Isen smelter, nye sjøveier åpnes. Områder som tidligere har vært utilgjengelig for utvinning av olje, gass og mineraler; har gradvis tint frem i et stadig mer gjestmildt arktisk landskap.
Arbeidsløse og fattige

Fra Arctic Frontiers talerstol, tales det om alle de nye mulighetene Arktis har holdt skjult i sitt iskalde grep frem til i dag, og det vises til stadig mer avansert teknologi for å høste av dette området.

Det snakkes dog ikke like mye om de menneskene som allerede har høstet av dette området i årtusener.

– Reindriftsutøvere forsvinner fra jordens overflate, vi ser det i mange av de forskjellige områdene som vi besøker i Arktis. Tungindustrien kommer inn og overtar beiteområder, uten å bry seg det minste om de folkene som lever med sine rein der, sier Mikhail Pogodaev.

– Disse reineierne mister først sitt levebrød, så mister de livet. De tvinges vekk fra de små landsbyene på tundraen, og forsvinner inn i de store byene. De mister sitt språk, sin kultur, og sin identitet. De sitter arbeidsløse og fattige igjen, mange med rusproblemer, og selvmordstallene er høye.
Det ignorerte arktiske folk

Mikhail forteller at ignoransen for det arktiske folk, er felles for alle områdene han besøker på sine reiser. Og det er den ignoransen han og WRH jobber mot.

– Det er ikke så rart at folk i Arktis blir ignorert, for mange vet ikke engang hvem vi er. Og hvordan kan man respektere noen man ikke kjenner? Vi i WRH jobber mye med å skape en forståelse for hvem vi er og hva vi gjør hos alle som nå har satt sin kurs mot Arktis.
Mikhail Pogodaev på konferanse – Næringslivstopper og Mikhail samlet i Festsalen i ‘rødbanken’ i Tromsø, temaet er eventyret som nå begynner i nord. – Foto: Roger Manndal / NRK

Næringslivstopper og Mikhail samlet i Festsalen i ‘rødbanken’ i Tromsø, temaet er eventyret som nå begynner i nord.
Foto: Roger Manndal / NRK
Lobbyisten

Arctic Frontiers er en god arena for dette. Om det arktiske folk ikke slipper så mye til selve hovedtalerstolen, så er lobbyeringen minst like viktig.

Mikhail løper fra møter til møter, og utveksler visittkort i et rasende tempo.

Aller helst skulle han vært og gjetet reinsdyrene han eier sammen med familien i Verkhoyansky-distriktet i Jaktutsk. Men verden ville det annerledes for Mikhail.

Fra landsbyen Topolinoe dro han innom universitetet og tok en doktorgrad i økonomi før han slo seg ned i St. Petersburg, hvor han i dag bor med sin kone og to små sønner. Derfra styrer han i dag WRH.
Lykken er hjemme

Og veien er lang hver gang han skal reise hjem til flokken.

– Det blir dessverre ikke så ofte. Fra St. Petersburg må jeg først fly i 6 timer, så venter to dager i bil, og den siste biten av reisen forgår med reinsdyr. Så et besøk hjemme er ikke gjort på en oval weekend, sier han.

– Jeg skulle ønske jeg kunne bo der, jeg er nok lykkeligere der hjemme. Men mine plikter og mitt virke gjør det umulig. Jeg er nødt til å reise rundt i verden og forsøke å gjøre livet lettere for alle reindriftsutøvere. Forhåpentligvis kan jeg gjøre en forskjell, sier Mikhail Pogodaev før han hopper inn i en taxi med kurs for universitetet og nye møter.

Related Posts

Share..